Ber om hjelp

«Vibeke» (54) prøver å være en del av det vanlige livet mange lever. Inne i byen rusler hun rundt i gatene på måfå og prøver å manne seg opp til å gå inn i en butikk eller på café.

Vibeke, som ikke er hennes virkelige navn, betyr det å ta seg kraftig sammen. Det er en prøvelse så stor at hun blir kvalm og svimmel.

For hun er alvorlig psykisk syk, men får ikke mer behandling i psykiatrien.

Før stoppet hun aldri. Hun jobbet dag og natt og trente hardt. Høyt utdannet, med ledende stillinger. En av de flinke. Slik holdt hun nok sykdom og traumer unna. Helt til et av prosjektene på jobb utløste et ras i 2005.

– Plutselig sa det bang under et møte en ettermiddag. Jeg hadde jobbet altfor mye og brukte to timer på å kravle meg hjem. Jeg gråt i flere dager. Så havnet jeg, Vibeke 42, på akuttpsykiatrisk for første gang.

13 år senere sitter hun i en mørk kjellerleilighet i et boligfelt på Østlandet. Den er sparsomt møblert og i gangen står det noen esker som ikke er pakket ut. Langs gulvet i stua står det innrammede bilder som ikke er hengt opp. Hun orker ikke innrede, for hun vet aldri hvor lenge hun får beholde utleieboligen.

Vibeke har disse årene vært inn og ut av ulike psykiatriske avdelinger: akuttpsykiatrisk, langtidsplasser, korte innleggelser, traumebehandling, samtaleterapi, gruppeterapi. Finnes det, har Vibeke prøvd det.

Men i stedet for å bli frisk, er hun nå ufør og har fått den alvorlige psykiske diagnosen kompleks posttraumatisk stressyndrom. Ifølge journaler lider hun også av en personlighetsforstyrrelse, men Vibeke mener hun er blitt feilvurdert.

Hun sier det er traumer fra oppveksten som er bakgrunnen. 54-åringen kan se gamle spøkelser derfra på høylys dag, forteller hun. I tillegg sliter hun med selvskading og spiseforstyrrelser.

– Jeg er svimmel og kvalm og har mye smerte, både fysisk og psykisk. Jeg gråter mye og kan begynne å hyperventilere. Jeg er ikke trygg på andre voksne og er livredd for å være sammen med andre når jeg har det sånn. Min diagnose gjør meg veldig redd, men jeg må bare stå i det.

Hun er en såkalt svingdørspasient, som har gått inn og ut av behandling i flere år. Med så mange innleggelser bak seg, har Vibeke flere ganger opplevd å bli skrevet ut mot sin vilje. Da har hun vært redd for å skulle klare seg på egenhånd.

– Det har jeg opplevd 10 ganger kanskje. Det er helt forferdelig. En gedigen overkjøring, og det er nedverdigende.

Nå ønsker hun seg en langtidsplass, der det ikke er noen sluttdato. Der hun kan være til hun er friskere og sterk nok igjen. Men hun har til gode at noen tilbyr henne hjelp til hun blir frisk, som hun sier.

– Jeg ønsker å være innlagt så lenge jeg trenger det. At det er rom for det. Jeg trenger gode samtaler og et miljø som støtter meg. Det trenger ikke være terapi, men noen å snakke med om løst og fast. Noe som kan bygge meg opp igjen slik at jeg kan fungere som en normal voksen.

Ikke alle psykisk syke skal legges inn. Det er ikke god behandling for alle pasienter å gjøre det. Samtidig har antallet sengeplasser i psykiatrien blitt betydelig redusert de siste årene. Det er ønsket politikk at flere skal få poliklinisk behandling der de bor, framfor å være innlagt på sykehus for eksempel.

Men har det blitt for få plasser i psykiatrien?

Vibeke er nå ferdigbehandlet. Hun føler seg avvist, på brutalt og uverdig vis, av psykiatrien. I 2015 fikk hun det siste avslaget fra psykiatrisenteret hun tilhører. Dermed kan hun ikke lenger få hjelp der, i helger eller høytider, når formen er som verst, ifølge henne.

– Det er ikke noe morsomt å være den som lever på utsiden og snylter på velferdsstaten. Jeg vil ha et travelt hverdagsliv som andre. Jeg vil tjene penger, betale skatt og eie min egen bolig. Jeg vil være inkludert, en helt vanlig voksen som går på jobb og har det helt vanlig.

NRK har gjentatte ganger forsøkt å få det distriktspsykiatriske senteret i tale om denne saken, men de ønsker ikke å stille til intervju. Sykehuset skriver i en e-post:

For Vibeke blir det innimellom altfor mye. Da oppsummerer hun smerten og konkluderer med at hun ikke orker mer. Sju ganger har hun forsøkt å ta sitt eget liv.

Hennes siste avskjedsbrev, som hun la på kjøkkenbenken hjemme høsten 2014, ligger nå på bordet foran henne i kjellerleiligheten.

«Til den som måtte være interessert», står det, og inneholder hard kritikk av psykiatrien som hun føler ikke har hørt på henne. Men brevet er også overraskende praktisk, om at hun ønsker å bli kremert og hva det lille overskuddet på bankkontoen skal gå til.

«Det er for seint nå – takk for meg», står det.

– Da ønsket jeg å forsvinne fra denne verden, og var skikkelig skuffet da jeg våknet. Dette er ikke et rop om hjelp. Jeg har ropt om hjelp i årevis, men får bare avslag.

Hun er fortsatt suicidal i perioder, når skammen over å ha blitt den hun ikke føler hun er, blir for stor.

Kortsiktige avtaler hjelper litt. Noe å forholde seg til og noen som bryr seg. En gang annenhver uke trener hun med en personlig trener, som har forbarmet seg over henne. Han hjelper henne med kostholdet også.

Også skal hun til fastlegen igjen snart og har lovet å holde seg i skinnet til da, selv om det bare er samtaler og antidepressiva, stabiliserende og beroligende legen foreløpig har å tilby.

Denne saken har blitt endret i mars 2020. På grunn av tungtveiende personlige årsaker har vi anonymisert «Vibeke» og fjernet bildene av henne fra saken.