Det måtte en stormaktskrig til

Finland og Sverige går på et tog i fart når de nå er blitt medlemmer av NATO.

7. mars ble Sverige med i NATO, et knapt år etter Finland.

Et samlet Norden i NATO vil ha betydelige konsekvenser både for hvordan vi organiserer våre respektive forsvar, bygger infrastruktur og samarbeider om totalforsvar. De siste begrensningene på sikkerhetspolitisk samarbeid i Norden er nå borte. Dette styrker også Norges sikkerhet.

Foranledningen for Sverige og Finlands vei til NATO-medlemskap er Russlands angrepskrig mot Ukraina. Europa står i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig. Kloke ledere i både Helsinki og Stockholm, innså at tiden hadde kommet for å revurdere begge lands mangeårige alliansefrihet. På imponerende kort tid klarte de daværende sosialdemokratiske regjeringene i Sverige og Finland å lose igjennom en fundamental omlegging av den sikkerhetspolitiske konsensus.

Det måtte en stormaktskrig til for at dette skulle skje.

Slik er det gjerne med dyptgripende historiske skifter. Mens Sveriges alliansefrie posisjon har røtter tilbake til årene etter Napoleonskrigene, var det de smertefulle erfaringene fra 2. verdenskrig som førte til Finlands spesielle situasjon under Den kalde krigen. Finland klarte da å forbli et vestlig orientert land, selv om de hadde en såkalt vennskaps- og samarbeidspakt med Sovjetunionen. Men dette forutsatte nøytralitet.

Vi som husker hvordan Finland og Sverige brukte anledningen til å søke medlemskap i EU kort etter at den kalde krigen tok slutt, fikk en følelse av déjà-vu i 2022. Også den gang oppsto det et mulighetsrom, som man evnet å bruke. Tretti år senere var altså tiden kommet for også å ta spranget inn i Atlanterhavspakten.

Tanken om tettere nordisk forsvarssamarbeid har versert lenge. Under andre del av 1800-tallet ivret den skandinavistiske bevegelsen for et forsvarsforbund. Et hundreår senere, rett etter 2. verdenskrig, dukket tanken om et nordisk forsvarsforbund opp igjen, ikke minst drevet fram av Sverige. Den kalde krigen satte en stopper for dette. Danmark, Norge og Island valgte i stedet å gå inn i NATO.

I årene som fulgte vokste ett tett nordisk samarbeid fram på andre felt, med Nordisk råd og Nordisk Ministerråd som institusjonelle uttrykk. Vi fikk passfrihet og et felles arbeidsmarked lenge før EU, vi fikk litteraturpriser og samarbeid mellom utdanningsinstitusjoner. Samtidig var det full enighet om at «storpolitikken» ikke hørte hjemme i de nordiske institusjonene.

Alle de nordiske landene var imidlertid opptatt av å utvikle FN, og bidro betydelig til å FNs fredsbevarende styrker. I noen år var hele 25 % av alle FN-soldater i verden fra et nordisk land. Med dette fulgte et nært nordisk militært samarbeid i felt. Dette ble ansett som både mulig og ønskelig, da det framsto som noe annet enn den «egentlige» sikkerhetspolitikken.

En nordisk bataljon tjenestegjorde i FN-styrken i Bosnia i første halvdel av 1990-tallet. Etter Dayton-avtalen fra 1995, som fikk slutt på krigen i Bosnia, skulle NATO for første gang historien stille med en internasjonal operasjon for å sikre den nyvunne freden. Rent praktisk skjedde det ved at store deler av den gamle FN-styrken gikk inn i den nye NATO-styrken, IFOR, inkludert den nordiske bataljonen, som nå ble en del av en nordisk-polsk brigade.

Slik gikk det til at Finland og Sverige var med da NATOs for aller første gang gikk i felt. Sverige og Finland fikk dermed orkesterplass til NATOs operasjoner.

Begge landene gikk også inn i NATOs såkalte Partnerskap for fred, og ble tidlig sett på som alliansens «superpartnere», gitt at de i motsetning til mange av partnerlandene fra det gamle Øst-Europa var vel etablerte vestlige land.

Fra midten av 2000-tallet vokste det fram et tettere militært samarbeid også her hjemme i Norden.

Regjeringene og forsvarssjefene i Norge, Sverige og Finland så at det lå et stort potensial for felles trening, felles anskaffelser og felles logistikk, tross ulik alliansetilknytning. Et nært samarbeid om samtrening mellom luftkrigskreftene i de tre landene ble ett av flaggskipene i samarbeidet. Å øve sammen over grensene langt i nord i Norden ga et mye større treningsområde, og mer realistisk trening, samtidig som man kunne operere ut fra sine hjemmebaser. Slik fikk man mye større treningsutbytte uten særlig mye høyere kostnader.

Det samarbeidet som først og fremst hadde handlet om operasjoner ute, ble nå omdannet til NORDEFCO – Nordic Defence Cooperation.

Fra nå av skulle man samarbeide både ute og hjemme, dog innskrenket av ulik tilknytning til NATO. Denne begrensningen ble først og fremst tolket slik at man kunne samarbeide om det meste, så lenge det ikke etablerte strukturer man ville være kritisk avhengige av i en reell krigssituasjon.

Det var stor entusiasme rundt dette samarbeidet. Mange følte allerede da at vi var på vei mot et mye tettere samarbeid. Fra norsk side spøkte vi med svenskene om at de hadde endt opp med det samme forhold til NATO som vi i Norge har til EU – at de ville være med på alt, så lenge de slapp å være med og bestemme.

Våre forsvarsmakter ble bedre kjent og kom tettere på hverandre. Det svenske og finske forsvaret omstilte seg nå fra egne løsninger og militær uavhengighet til integrasjon og interoperabilitet i tråd med NATO standarder og prosedyrer. Svenskene byttet for eksempel ut sitt egenutviklede militære datasamband med NATOs Link 16, for bokstavelig tatt å være på nett med oss andre.

Når storpolitikkens vinder så førte til at våre naboer valgte å søke medlemskap i alliansen, kunne Finland og Sverige derfor gå på et tog i fart: Mange tiår med nordisk militært samarbeid, først ute, så hjemme, bærer frukter i dag.

Likevel er det først nå vi for alvor kan begynne arbeidet med å samordne oss med tanke på de aller mest eksistensielle utfordringene.

Hvordan planlegger vi nå for allierte forsterkninger? Hvilke synergier ligger det i geografisk nærhet? Hva blir arbeidsdelingen mellom de av oss som ser mest mot Østersjøen og de som ser mer mot Barentshavet? Og hva betyr det både for oss og våre øvrige allierte at det nå blir mer NATO i Norden, men også mer Norden i NATO?

Om kort tid samles alliansens utenriksministre i Brussel som ledd i forberedelsene til toppmøtet i Washington i sommer. NATOs økte nordiske tyngde vil bli en viktig del av bakteppet. I en ellers ganske utfordrende sikkerhetspolitisk situasjon kan vi i hvert fall feire dette: Norden fant til slutt sammen. Det måtte dog et NATO til.

Dette er E24s faste spaltister

Alle spaltene kan leses her.

• 

  Sophia Adampour

  Sophia Adampour er grunnlegger av teknologihuben Verse. Skriver først og fremst om teknologi.

• 

  Ine Marie Eriksen Søreide

  Leder i Stortingets utenriks- og forsvarskomité (Høyre). Tidligere forsvarsminister og utenriksminister.

• 

  Carine Smith Ihenacho

  Direktør for eierskap og etterlevelse, Norges Bank Investment Management, populært kalt Oljefondet.

• 

  Espen Barth Eide

  Utenriksminister (Ap). Tidligere klima- og miljøminister.

• 

  Asle Toje

  Utenrikspolitisk kommentator og forsker.

• 

  Mathias Fischer

  Daglig leder i Initiativ Vest. Tidligere journalist og politiker.

• 

  Lina Strandvåg Nagell

  Leder for Prosjekter og EU-Politikk ved Bellonas Brussel-kontor. Skriver spalten Fra Brussel om hva som skjer i unionen.

• 

  George Riekeles

  Assisterende direktør ved den Brussel-baserte tenketanken European Policy Center (EPC). Før dette var han blant annet diplomatisk rådgiver for EUs sjefforhandler under Brexit. Skriver spalten Fra Brussel om hva som skjer i unionen.

• 

  Johan Andresen

  Styreleder og investor i Ferd-konsernet, med et ekstra engasjement for sosialt entreprenørskap.

• 

  Bettina Banoun

  Advokat, dr.juris. og partner i Wiersholm. Også medlem av Skatteutvalget. Skriver primært om skatterelaterte spørsmål.

• 

  Martin Schütt

  Gründer og daglig leder i Askeladden & Co.